Historie

Grunnlaget for ”Den Militære og Hospitallere Orden av St Lazarus av Jerusalem” ble lagt i år 1098 ved St Lazarus sykehus som lå utenfor Jerusalems murer. Ordenens første stormester, Gerard Tenque, grunnla også ”Den Suverene Militære Hospitalsorden av St Johannes av Jerusalem, av Rhodos og av Malta” (senere kjent som Malteserordenen). Ordenens første anerkjennelse fra Den Hellig Stol er datert 15. februar 1113.

St Lazsarus-ordenen var den eneste ridderorden som påtok seg pleie av de leprasyke, en utstøtt marginalgruppe i middelalderens Europa og Lilleasia. For å kunne forsvare sine sykehus under korstogstiden, utviklet Ordenen sin militære side fra år 1123. Ordenen deltok i slaget ved La Forbie 1244, ved slaget om Al Mansurah 1250 og i forsvaret av Akko 1291.

Etter Akkos fall og fordrivelsen av de kristne fra området, flyttet en gren av Ordenen sitt hovedkvarter til Boigny i  Frankrike, der den i år 1308 ble stilt under beskyttelse av den franske kongen Philippe IV. Herfra utvidet Ordenen etterhvert sin virksomhet og opprettet et stort antall sykehus, betegnet som lasarett, for leprasyke i Frankrike, Spania, Italia, England, Skottland, Tyskland, Ungarn og Sveits.

En annen gren av Ordenen som hadde sitt hovedkvarter i Capua i nåværende Italia, kom under direkte kontroll av Den Hellige Stol. År 1572 slo pave Gregorius XIII denne grenen sammen med St Mauritiusordenen. Fra siste del av 1400-tallet og fremover ble det gjort flere forsøk fra pavestolen på å ta kontroll over den franske grenen av Ordenen – noe både den franske kongen og Ordenen selv motsatte seg.

Under den franske revolusjonen ble alle kongelige ordener i undertrykt, og Ordenens eiendommer – bl.a. Chateau de Boigny, militærakademiet og sykehusene) ble konfiskert. Daværende Stormester, prins Louis Stanislas Xavier av Frankrike, forlot landet og fortsatte sitt embete i eksil til han kunne vende hjem som kong Louis XVIII i år 1814. Han forlot da stormesterembetet, men forble Ordenens beskytter. Louis XVIII ble i 1824 etterfulgt i 1824 av Karl X som ble Ordenens beskytter frem til 1830, da han ble tvunget til å abdisere. Deretter sto Ordenen uten kongelig beskyttelse frem til 2004 da HKH Henri, Greve av Paris, Hertug av Frankrike og hovedmann for det franske kongehuset igjen stilte Ordenen under kongelig beskyttelse.

Fra 1841 til idag står Ordenen under religiøs beskyttelse av den gresk-melkitiske katolske kirken. Den økumeniske bevegelsens fremvekst etter de to verdenskrigene har også preget vår orden, og Ordenen står idag også under beskyttelse av biskoper fra anglikanske og lutheranske  kirkesamfunn og av en romersk-katolsk kardinal. Ordenen ble tildelt pave Johannes XXIII:s pris for sitt økumeniske arbeide. Fra 1841 var patriarken for den grekisk-melkitiske katolske kirken også Ordenens overhode og i 1910 ble Paul Watrin utpekt som ordenskansler av Cyril VIII. Under Watrins ledelse ble Ordenen videreutviklet og i 1935 kunne man utpeke den første stormesteren siden 1814: Francisco de Paula de Borbón y de la Torre, hertug av Sevilla.

I 1969 brøt vår gren (den franske) seg løs og utpekte sin egen stormester: Pierre de Cossé, hertug av Brissac. Årsaken til dette var at den franske grenen mente at det daværende lederskapet var for svakt.  Siden da har det vært gjort to forsøk på å få til en gjenforening av de to grenene – hhv i 1986 og 2004. Et antall lokale priorater har stilt seg utenfor denne konflikten og arbeider som en tredje gren under navnet Forente Storpriorater. I 2010 avgikk stormesteren for den franske grenen, prins Charles-Philippe d’Orléans, hertug av Anjou, og Ordenen bestyres nå av den anglikanske biskopen Richard Garrard som Generaladministrator inntil ny stormester kan utpekes.

I dag, mer enn 900 år etter sin opprettelse, fortsetter Ordenen sitt arbeid i menneskehetens tjeneste og til forsvar for den kristne tro. Som i tidligere tider, men nå som et verdensomspennende fellesskap, holder Ordenen fast på sine idealer om å forsøke å lette byrdene for lidende mennesker og inspirere sine medlemmer til å leve et liv etter Kristi eksempel. Ordenens hensikt er:

• å opprettholde og forsvare den kristne tro,
• å  bistå og hjelpe syke og utsatte, spesielt de som lider av lepra,
• å fremme og opprettholde den kristne ridderlighetens prinsipper og 
• å arbeide for kristen enhet.

Etter hvert som antallet leprasyke minsker og det ordinære helsevesenet bygges ut, endres også forutsetningene for Ordenens arbeid. Ordenens sosiale og medisinske engasjement har vekst til den grad at den framstår som en betydelig internasjonal bistandsorganisasjon. Det Norske Storprioratet har siden opprettelsen i 1997 gitt betydelig humanitær bistand til de baltiske landene, til Nepal og til Sudan.